En ny og innholdsrik dag med tøff rock og mengder av feststemte mennesker ble i går overstått. Før gårsdagens konserter ble smelt i gang ble alle besøkende tipset om skiftende vær og det viste seg å være riktig så lurt, for det ble god bruk for regnponchoene. Litt nedbør trakk dog ikke ned på stemningen og publikum var like feststemte!
Forventningene om at noe festlig snart var i vente var umulig å ikke legge merke til for de som vandret gatelangs i sentrum av Tromsø i går formiddag. Enten det var i form av et mistenkelig stort antall røde t-skjorter blant folkemengden, mystiske shuttel-busser på hvert hjørne eller bare mange glade smil og kreative hodeplagg.
Endelig var det mange som tenkte. Endelig er det duket for nok en festaften, med stagediving, allsang, og gutta fra Miss Lizzy. Men hva er det slags rykter om egenprodusert materiale ? Skal det ikke være kjente hits som “I was made for lovin you baby”, “White Wedding”, og andre schlägers ?! Jaja, det blir sikkert tøft, tross alt digger gutta AC/DC, Whitesnake, Thin Lizzy, Van Halen, Kiss, og andre hårete (og mindre hårete) råkkelegender. NRK med tre kamerafolk er på plass for å filme konserten da de visstnok gjør en reality av bandet. What?!
Jeg er på telefonen med mannen med lista i inngangen, Chris på Driv, og spør om han gleder seg til kveldens fyrverkeri. “Tja sier han, med tanke på at de fleste i publikum har helsefaglig bakgrunn blir det vel en rolig aften.” Nå er det slik at undertegnede har en viss kjennskap til sykehusets arbeidende fine folk, og er det noe vi liker (som folk flest), så er det nettopp å kunne slappe helt av etter jobb og slå håret litt løst (for eksempel med litt swing og cha-cha-cha).
Konserten starter opp i sedvanlig vis, og riktignok kjører gutta på med de tidligere nevnte klassikerne fra KISS og Billy Idol, men salen tar ikke av som jeg har opplevd den har gjort under Miss Lizzy’s tidligere opptredener. Så er det litt lydproblemer, så er det noe prating, så er det noen låter til, så er det ennå mer prating (wtf?/shut up and play!), så er det da alle disse kameraene fra rikskringkastingen. Publikum; gravemaskinkjører eller proktolog (spiller ingen trille), de vil med høy sannsynlighet slettest ikke bli filma ute på byn.
Kissing Miss Lizzy er fortsatt tighte, det er ingenting å utsette på gutta. Noen tekniske problemer med lyd kan man tillate, og etter en syv åtte låter begynner salen å ta fullstendig av. Kveldens første stagediving kommer, og derifra og ut letter taket. Kameraene er glemte, tørsten slukkes underveis, og swinggrooven erstattes av råkkefot og primalbehov. De egenproduserte låtene druknet nok litt, men gi oss mer! Noen få små overraskelser ble det, blant andre Pink Floyds klassiker “Comfortably Numb”, men når det er Kent’s “Kärleken Väntar” som fører til at salen eksploderte fullstendig i heltedyrking av bandet og vokalist Backer-Grøndahl så er det ikke så sikkert hva som er oppskriften. Stagediving nummer tre ble gjennomført, en meget vellykket der salen løftet han bak og opp på bjelken midt over publikum. Du vet, den der bjelken som ingen får lov til å klatre på under vanlige konserter. Ingen. Men Hey! Nå var det tross alt en doktor som klatra der. Og de gjør som de vil. Fett som faen sies det bak meg her i redaksjonen. Fett som faen. Og NRK, de fikk et publikum som vart svette og fornøyde. De vil garantert komme neste gang også. For med behov for en tre fire fem seks ekstranummer sier det seg selv at Kissing Miss Lizzy forlot Driv den kvelden med publikum i ekstase.
Alle foto: © Marius Langstrand
Denne gangen ble det sort/hvitt. Se de små eller store. Men klikk for litt større.
De som har fulgt med på NRK3-programmet «Trygdekontoret» i vår, så for noen uker siden vår alles kjære Egon Holstad diskutere det brede temaet rock sammen med programleder Thomas Seltzer og ei svensk brud med særegen tannstilling, i tillegg til Norges mest enerverende type: Jan Fredrik Karlsen. Egon Holstad ble etter hvert svett i panna, noe som utvilsomt var den ropete Karlsens skyld. Jeg ble svett, jeg også, jeg knuget på kontrollen med én finger på mute og én finger på tekst-TV-knappen, sånn i tilfelle det skulle bli helt uutholdelig, noe det også ble et par-tre ganger. (mer…)
Hold brillan, fest tupéen med hakereim og grav opp hjemmebrenten, for mens vi venter på den altoppslukende, altkonsumerende nasjonalrusen som inntrer i løpet av helgens siste dag og førstkommende mandag, om litt under en uke, inntreffer det andre hendelser som er verdt en aldri så liten fest.
På fjorårets Insomnia-festival gikk Øivind Sjøvoll med sikre steg ut på scenen på Driv. Mannen fra Sortland var nok for mange et ubeskrevet blad, mens andre nok bare inntil da hadde hørt ham som DJ, og ikke som artist. Under artistnavnet Kohib tror jeg Sjøvoll imponerte alle og enhver i salen den kvelden med sin varierte elektronika, som inneholdt elementer av dub, house og techno. Kohib leverte en knallkonsert som ikke stod tilbake for de påfølgende opptredene fra Skatebård og Lindstrøm. Imponert ble nok festivalens ivrigste danser og lytter, også, nemlig Beatservice-innehaver Vidar Hanssen.
Fredag markerer overgangen fra masete hverdag til deilig og avslappet helg, i alle fall for en del av oss. Noen må jo jobbe, også, men for de som foretrekker å lulle seg inn i forestillingen om helgen som en uangripelig festning som sørger for at man får levd ut sine lyster og ønsker i ro og mak, finnes det saker og ting man kan finne på i kveld. Man kan fylle øra med bass og nippe til en øl, for eksempel. (mer…)
Noen ganger står man overfor konsertopplevelser som man av en eller annen grunn har vanskeligheter med å beskrive i ettertid. Det føles ut som om du har opplevd noe historisk og du tenker at dette blir en av disse hendelsene som skal huskes for alltid. Du blir satt ut og er uten evne til å kunne snakke med mennesker rundt deg. Du vet ikke hvor du skal gjøre av deg og du vet ikke hva du skal gjøre etterpå. Da Kollwitz spilte på Sinus på den aller siste og kanskje mørkeste fredagen i april, hadde jeg en slik opplevelse. (mer…)
Clean Shaven Grins spilte altså på VT i går, og fotograf Willy Rundmo ble spurt om han ikke kunne forevige band, publikum og den generelle stemningen på utestedet slæsj kinoen. Det kunne Rundmo gjerne, og da blir det seende ut sånn her. God stemning på VT var det i alle fall, og vi velger å tro at bildene reflekterer akkurat det. Her forekom rause og solidariske mengder med high fives, tafsing, klemming, dansing, ølinntak og alt annet som er bra her i livet. (mer…)
Underlig nok var det et popband som imponerte mest under Jazznatt 2010.
Det er ikke full kamp om plassene på Verkstedet, det er ikke lang kø til baren, det er ikke latter og høyrøstet snakk blant publikum ved bordene. Nå skal det sies at klokka så vidt har passert halv ni, og selv om Jazznatt har begynt, er ikke jazzpublikumet helt der ennå. Vi satser på at stemninga skal ta seg opp i løpet av kvelden etter hvert som de forskjellige bandene entrer scenen og, forhåpentligvis, spiller så bra at folk bare må digge det. Forventningene er høye, intet mindre. Kanskje litt for høye? (mer…)
Det relativt ferske og tromsøbaserte plateselskapet Breaking Olympic Records har vel innsett det mange bruker en del tid på å komme frem til: Man får ikke mer moro enn den man lager selv. Observert rundt om i Tromsø sentrum er fargerike plakater med sykle-, skyte-, sprint-, hekkeløp- og rytmisk sportsgymnastikkmotiv, som alle sammen forteller at helgen 30. april til 2. mai står i Breaking Olympic Records’ tegn. Konseptet heter Club Olympic, og i går arrangerte de konsert med The New Wine på Bastard.
I kveld inntar plateselskapets flaggskip, The Clean Shaven Grins (oppført i Brønnøysundregisteret som CSG) ærverdige Verdensteatret for å underholde arbeiderklassen med syntetisk dansemusikk. (mer…)
Omtrent samtidig som Motorpsycho spilte på Driv, var det i mørket på Bastard Bar konsert (husker dere tiden med jordgulv på Kaos ?) med bodøværingene i Kollwitz,
og the locals i A Naked Fight to the Death.
Det lokale bandet hadde flere lokale publikummere som lett tok oppfordringen om 17 sekunders bølling under en 17 sekunders låt, du vet slik bølling som man gjorde når man var 14 år og lyttet til Greenday, Offspring, og det der? Med et smil i munnviken kunne vi konstatere at det er godt jordgulvet er borte.
Kollwitz har gitt ut en godbit av en plate som ikke bør linkes til i iTunes Store o.l, men kjøpes i håndfast format fra nettopp Fysisk Format. Det er et lekkert stykke arbeid som gjenspeiler bandet Kollwitz dedikasjon til det de driver med. Like Iron I Rust viser at det eksisterer nok en genial og annerledes side av folk fra Bodø. Med inspirasjonskilder og klare referanser til band som Isis, Cult of Luna, og kanskje tilogmed Neurosis går de på scenen på Bastard Bar og spiller nevnte plate rett gjennom. Lydbildet er bredt, samspillet er tightere enn beltet til Cruella de Ville, og i mørket der nede begynte vi å undre om det var playback eller live. Noen vil si det er postrockmetall, noen vil si blanding av hardcore og postrock, noen sier sludgemetall, doom-metall, og post-metall satt sammen. Jeg vil si det er prikkfritt, det er tøft, det er hardt, det er mykt, og du kan velge sjæl om det passer ditt hode. For ørene er det minste du skal bekymre deg for.
Det eneste minuset med Kollwitz fremførelse var at vokalist og keyboardist Frederik Hillestad faktisk takket for applaus mellom låtene.
Unødvendig. Ydmykhet og Kollwitz går ikke i hop.
Fun Fact: flere av publikummerne som ble observert på Bastard denne kvelden var også observert på Driv under Motorpsycho. Så til spørsmålet som ble stilt tidligere denne uka var det tydelig at det var ikke mulig å velge.
Pose og sekk sa folket, pose og sekk.
Tre bilder i s/h: A Naked Fight to the Death.
Ni bilder i mørket: Kollwitz.
Vi syntes Motorpsycho spilte en knakende god konsert i går på Driv. Mer er det egentlig ikke å si om saken, men det var gledelig å både se og høre en trio som ustrålte vitalitet og spilleglede, etter en periode som kanskje kan karakteriseres som litt rotete og kanskje litt ufokusert? Hurra for Motorpsycho! Og så spilte de Black Sabbath! Uansett, her er noen bilder fra konserten.
Tekst: Ola Vikås
I dag har det seg sånn at man må spørre seg selv hva man virkelig vil. (mer…)
Driv feirer i disse dager tiårsjubileum og dette ville vi markere med å skrive noe om Driv. Når man kikker på hjemmesidene til Driv vil man legge merke til at svært mange av bildene fra konserter er tatt av Jon Terje Eiterå, man kan vel kalle han en slags “hoff-fotograf” for Driv. Vi ble veldig nysgjerrige på hvem han er og tok kontakt for å få hans historie.
Det viser seg at han kommer fra Eiterå i Rana kommune, og for øyeblikket er han 35 år. Han har bodd i Tromsø siden høsten -95, med unntak av halvannet år på Svalbard i 97/98 da han tok geologistudier på UNIS. Han forteller at fotointeressen ganske tidlig fikk overtaket framfor studiene. Henger jobben du har nå som fotograf i iTromsø sammen med det at du har fotografert mye på Driv?
