Prodigy er et band som har appellert til ungdom gjennom snart to tiår. Det betyr at Beatles-effekten hvor både foreldre og barn kan ha vokst opp til samme soundtrack er der. Så om du nærmer deg tjue så må du ikke bli overraska om folk rundt førti både går bananas og kan de litt mer obskure låtene, sånn som for eksempel Out of space. (mer…)
Disse gangsterrapperne har så absolutt publikumstekke! Når Chamillionaire ba folk om å veive med armene sånn og sånn så var Valhall en skog av armer og fingre. Man må jo nesten nevne Fyhn når man først snakker om gangsterrappere på Døgnvill, men denne karen må jo kunne sies å ikke være av de verste når det gjelder sånt som får onkel politi til å strekke ut den lange armen sin. (mer…)
Om det kanskje ikke ble like mye snakka om Band of Horses som Ozzy, Aha og Prodigy så var den konserten uansett en av helgas beste. Sjeldent spiller noe som kalles indie-band så tight som disse gjør. (mer…)
Med ei så lang liste hits som a-ha har å skilte med så er i definitivt materialet som trengs til en stor konsertopplevelse i boks. Vifte-med-mobilen-fordi-jeg-ikke-røyker-øyeblikkene kom tett, og det var ingenting som tyda på at Norges eneste band av virkelig verdensformat skulle være høye på pæra. De virket både ydmyke, sympatiske og viktigst av alt: de gjorde ikke låtene sine til skamme! (mer…)
Tannlegen leverte en slapp konsert, men er det festival så er det festival og i publikum fantes det folk som koste seg med å høre gamle russehits igjen. (mer…)
Stakkars Thomas måtte spilte i ei gråsone hvor folk var begynt å «komme i stemning», men ennå ikke der at de ville la seg rive med. Den voldsomme skravlinga var påtagende overalt bortsett fra helt foran Scena. Dere gutta som aldri holdt kjeft: joda, vi fikk med oss at dere var fra Båtsfjord og nei, vi er ikke imponerte. (mer…)
Å si at Ozzy er i «god form» er en relativ påstand. Men tatt i betraktning hva en Ozzy i dårlig form innebærer så var konserten på torsdagskvelden så bra som noen kunne håpe på! Han kan fremdeles synge selv om førti år harde år har satt sine spor. Frykten for konsekvensene ved å bytte ut monsterbandet Mike Bordin, Zakk Wylde og Robert Trujillo var ubegrunnet. (mer…)
Døgnvill 2010 satte Tromsø i fyr og flamme denne helgen med store opplevelser for flere tusen tilreisende og fastboende.
Se bildene i galleriet her
Martin Losvik photoshopper bakoversveis på oss. Da han i forbindelse med tittelen Parkens festivalkunstner nylig ble intervjuet av Avisa Nordland fikk han et bardust, småfrekt spørsmål signert ANs utsendte. I møte med Losviks dommedagsutstilling 2012-2 utbrøt journalisten i refleks: “Korsn klar du å bli så sjuk i hauet?”. Losvik er en sindig kar og valgte å holde kjeft. Dermed kom denne plutselig avsporede delen av intervjuet aldri på trykk. Fryktelig synd! Vi inviterte den skjeggete, trivelige mannen ut i Solparken på termoskaffe i håp om å få noen svar angående tilstanden i topplokket.
Innledningsvis, kan du kjapt bekrefte at du er ravende gal?
Ja.
Du avslo høflig men bestemt tilbudet om knekkebrød med makrell i tomat til kaffen. Du liker det ikke?
Jeg spiser det, men det har jo et visst sosialt stigma. Folk som kjører makrell i tomat, spesielt i jobbsituasjon, har en tendens til å være brautende og eplekjekke. Det er å deklamere for omverdenen at de bare har med å tåle den ekle ånden og boksspruten som nødvendigvis må følge med. Det liker jeg ikke. Men for all del.
Vi dropper det. Av nysgjerrighet, sier du «makrell i tomat» eller sier du «flykrasj»?
Jeg sier makrell i tomat.
Ingen galepoeng å sanke der altså…
Haha! Nei.
Hvor mye jobb var det i forbindelse med Parkenfestivalen?
I hovedsak arbeidet med 2012-2, men det ble en del annet også. Jeg var involvert i både utforming av plakat og t-skjortertrykk, dekorasjon ute på festivalområdet med en gigantisk bingotusj, i tillegg var det sikkert noen som fikk med seg ”Hull i hodet”. Figurene av Village People, et kinky par i latex, Britney Spears, French og Moland, for å nevne noen. Jeg ble for øvrig veldig begeistret for bingotusj-grafitti så det skal det bli mer av. Nå sitter jeg klar med prosjektet som har fått arbeidstittelen “Komputer Kaputt” og skal til Døgnvill-festivalen i Tromsø nå til helga. Jeg tar med meg bingotusjen for å kaste bingotusj-glans over nok en festival.
Men utstillingene under Parken var det ingen blant de gjengse festivalgjengerne som så?
Nei, de hang backstage og i gjesteteltet. Fikk tilbakemeldinger fra folk under festivalen som syntes dette var synd og jeg måtte bare beklage. Planen er at det skal komme en åpen utstilling senere. Alt er jo for så vidt klappet og klart. Så snart jeg finner et lokale, da blir det utstilt. Jeg er på utkikk etter et tøft utstillingslokale som gjerne minner om innsiden av en makrellboks.
Har du fått solgt noe?
Ikke ennå, men utstillingene har hatt god promoverdi. Jeg har fått noen nye kontakter, nye ting å spille videre på. Det blir mer Losvik snart.
Tilbake til det sjuke i hodet. Å komme fra lille Kjøpsvik…
Som myk mann med myke verdier.
Og lage…
Snedig dommedag og faenskap.
Er det sjukdom involvert?
Det kan jo hende. Men det er i og for seg et klassisk tema og en allmenngyldig sak, memento mori, ikke sant. Det er en personlig greie jeg sprer litt: menneskeheten skal huske at vi skal dø. Og så har det aktualitetsverdi. Det er mange som er opptatt av 2012 om dagen, Kollwitz, Kelis, M.I.A, Avatar – dommedagsfilm er vel blitt en egen sjanger. I begynnelsen av året innså jeg at jeg var i et ekstremt opptråkket spor men nå tenker jeg at det er i tiden som en del av vår kollektive bevissthet. Jeg håper at alle får et dypt personlig 2012.
Si litt mer om bakgrunnen din.
Kjøpsvik, ja. Jeg var så heldig å ha en far som bestemte seg for å omskolere seg da jeg var i en viss alder. Han kjøpte et brevkurs i tegning som for det meste ble liggende i en skuff. Det fikk jeg lov til å ta frem en gang i blant. Klart det var stort å få ordentlige kullstifter. Proft utstyr! Sammenlignet med andre unger som måtte nøye seg med å tegne kruseduller med mer ordinært verktøy var jeg heldig. Jeg hadde tillatelse til å utfolde meg kunstnerisk oppover veggene hjemme, så forholdene var godt tilrettelagt. Foreldrene mine oppfordret meg også tidlig til å skaffe meg et dugelig kamera og siden tenårene har jeg mer eller mindre bodd i photoshop. Første gang jeg installerte det var det på tre disketter. Å bo i photoshop er selvfølgelig nais når resultatene kommer, men det blir fort rævsvett.
Det er photoshop det går i?
Stort sett. Jeg går tredje året på lærerutdanningen innen kunst og håndverk nå. Det er jo for meg som for de fleste andre kreative sjeler både gudegave og hardt arbeid. Så det gjelder å øve mye på de tingene jeg ikke mestrer like godt. Jeg vil bruke timene på skolen uten digitale hjelpemidler og fokusere på håndverk. Den typen håndverk som gir blemmer og dårlige lunger fulle av støv. Sandpapir og høvelbenk. Det tror jeg det kan bli jævlig fine malerier av.
Hva med inspirasjonskilder?
De er det ikke mange av. I hodet mitt er det et slags visuelt vakuum. Kjøpsvik, igjen. Det er noe med det å tusle rundt for seg selv, lage sine egne bilder som ikke skal noe sted. Jeg jobber intuitivt i min bildeverden og i den kreative prosessen er det intenst. Bare meg selv og bildene. Det som kommer ut er muligens en slags saus av alt jeg har sett, men jeg strekker meg på ingen måte mot noe. Hvis jeg skal dra frem noe som inspirerer så er det musikk. Musikken er bra selskap. Jeg hørte mye på Kollwitz under arbeidet med 2012-2.
Hvorledes skal Martin Losvik tilbringe dommedag?
Jeg tar det der rolig men håper selvfølgelig at det er jeg som er messias.
Tekst: Sara Bjelvin
Politimester Fyhns ferske uttalelser om hvorvidt Døgnvill burde få skjenkebevilgning i år eller ikke engasjerte tydeligvis.
Alle stolene på loftet til det gamle fiskeribygget var fylt med engasjerte tilskuere til tross for at hovedpersonen selv hadde ignorert invitasjonen til debatt. Det ble en debatt om Døgnvill-festivalen hittil har klart å harmonisere de tjuetalls tusen festivalglade menneskene i et sammensurium av barnefamilier, alkohol, musikk-kåte tenåringer og fulle voksne. Debatten endte med at lederen for Døgvnill festivalen, Pål Jakobsen, gav politiker Svenn A. Nielsen to billetter til årets festival. En til ham og en til hovedpersonen selv, politimesteren, som verken var på Døgnvill i fjor eller året før.
Tekst: Susanne Katarina Elisiv Watterud
I lys av debatten som raser nå for tiden om skjenkebevillingen til Døgnvill og at Driv vil gi ungdom under 18 år et konserttilbud, føler jeg at fokuset til folk er helt på jordet. Alt politikerne og dere voksne mennesker tenker på er hvordan ungdom reagerer på voksne folk som drikker og innflytelsen dette medfører for våre naive sjeler. Denne delen av saken er helt irrelevant for min del, det folk trenger å åpne øynene for er at ungdommene i Tromsøs kulturtilbud er ikke-eksisterende.
Jeg har selv nylig fylt atten og kan endelig komme meg inn på de konsertene jeg vil se, men jeg har hatt fire veldig lange år med konsertsniking og nettverkbygging for å kunne få se mine favorittband. Det å klatre opp i trær under Buktafestivalen for å håpe å få et glimt av mine helter gjennom greinene gjøres ikke opp med de ynkelige dagskonsertene som Buktastyret gjemmer seg bak. (mer…)
Døgnvill går inn for å være en festival for alle aldersgrupper, en familiefestival der flere generasjoner kan komme sammen og glede seg over musikken.
Etter å ha blitt introdusert av statsministeren som hilset tromsøværingene fra Mandela, demonstrerte Lind, Nilsen, Fuentes og Holm festivalens filosofi i praksis.
“Jeg elsker deg, Alexander!” sto det på en knæsj oransj plakat langt der fremme foran scenen, og ungene var i ekstase da Rybak tok imot roser fra fansen og lot dem få ta litt på ham.
Forventningene til Snoop Doggs eneste konsert i Norge har for mange vært skyhøye. Han innfridde til de grader, helt uten unødvendige avbrytelser fra politimester Truls Fyhn.
Etter Alphaville var ferdig med sitt tidvis ufrivillig morsomme sett, men også fått allsangfuglen frem i de fleste med sin episke sviske «Forever Young» (mer…)
Kine Yvonne Berntsen (26) skal sette sitt særpreg på Valhall under Døgnvillfestivalen. Finnsnes-jenta er hjemme fra et treårig Australia-opphold, med hodet fullt av idéer.
Byen Perth på Australias vestkyst er verdens mest isolerte storby. Den nærmeste byen av noenlunde samme størrelse er Adelaide, som ligger 2104 kilometer unna. Det er i Perth Finnsnes-jenta Kine Yvonne Berntsen har bodd de siste tre årene.