Aorta.
Definisjonen på uttrykket «folkehav».
Dunderhonning fra Harstad, her ved vokalist og gitarist Ståle Fossheim.
Festivalpådriver og Kråkesølvtrommis Thomas Litangen stagediver.
The New Wine, for anledningen med Katarina Efstathiou.
Gitarist og vokalist Stian Iversen i The New Wine.
Vokalist Silje Tombre i Blood Command.
Foto: Martin Losvik.
Lørdag ble avviklet med hardt og hardere, i Blood Commands ettervirkning skulle Dominic på scenen. Sinus var smekk fullt og stemningen var til å ta og føle på. Jeg hadde ikke ørepropper.
Uvitende om hva som møtte meg, stilte jeg meg foran en av høyttalerne i håp om å få en god plass i mylderet av umyndige, selvdestruktive musikkelskere. Dominic åpnet med enorm energi og la ingenting i mellom. Gutta var i Bodø for å spille, og gutta skulle faen meg gi alt. For første gang opplevde jeg lyden på Sinus som perfekt. Ingen lyd druknet i andres selskap, konserten var en fryd fra første stund. De spilte «Get rich and die trying», som skapte et vakuum foran scenen, heldigvis uten et snev av 50 Cent; det var knallhardt og rått. (mer…)
Spiller drømmer: Youth Pictures Of Florence Henderson er bedre enn The Brady Bunch, for å si det sånn. Trillende toner og støy blandet sammen til en herlig pakke som får deg til å vugge fra side til side og får deg en fot nærmere drømmeland. Digg.
Bandet ble dannet i et bomberom i 2003 av studenter som gikk journalistlinja på Høgskolen i i Bodø, men bandet har nå hovedbase i tigerstaden. De ga ut sin første skive i 2005 og ble spådd en flott fremtid. Det er ganske herlig at de er tilbake ved startpunktet, når de i går kveld ga sitt bidrag til BHCF. (mer…)
Siste konsert på BHCFs andre dag utspilte seg i full vinberuselse.
Den nye vinen vel og merke. The New Wine. Den som kommer fra Bergen og som har surfet fjellstøtt på toppen av den derre bølgen alle snakker om. Den som kvelles i publikum fra fire unge gutters synther, stemmer og gitarer. Kan man altså bli rusa på synth? Ja, tydeligvis. Kanskje vanskelig å tro for de som enda har Modern Talking friskt i minne. (mer…)
Å fortelle fra Bodø Hardcore Festival #12 uten å nevne Dilillis, blir som å snakke om ellevte september og utelate to tårn. Her er historien: Festivalen har gått løs på andre kapittel, det er fredag. Sinus er fullsatt, folk har begynt å smugrøyke på toalettene: Går du ut, kommer du nemlig ikke inn igjen.
Svetten renner, det stinker, lufta er tett. Rundt deg vrimler det av mennesker. Hipstere, emoer, rastaer og bestemødre. Dette er ei sånn helg hvor du glemmer den evinnelige eskapismen som ofte inntreffer på denne tiden av året. Det var en digresjon, akkurat som jeg tenkte at neste post på programmet var. Det måtte være en glipp: (mer…)
I et hav av ballonger gir Gouranga en organisk konsertopplevelse. Klangfulle toner svever som såpeboblene i lufta, og drar publikum inn i et fargeflytende musikkunivers.
Minikonserten på nippet av Bodø Hardcore Festivals (BHCF) første dag gir de seks lokale musikkungdommene oss en skarp leksjon i nusselig hardcoremusikk. Med et bredt og eksentrisk instrumentutvalg og fri flyt mellom scene, publikum og hele festivaldagens musikere. Både Bendik og IHAB-vokalist Sigurd Lagmark inviterte seg selv opp for å gledefullt herje scenen på Sinus. Men om en først skal ta frem klistrelappmaskinen, er nok ikke Gouranga et hardcoreband. Selv om de fikk skreket fra seg litt indre frustrasjoner i god hardcorestil. (mer…)
Magiske øyeblikk: Mellom hardrock og vilter indie-pop stod Bendik på Sinusscenen som et herlig, lite pusterom.
Å oppleve Bendik live er vanskelig å forklare. Plutselig, og uten særlig forvarsel, fyller hun rommet med koring som hentet ut fra en arabisk hymne, et nordisk folkeeventyr eller en orientalsk saga. På vestlandsdialekt som går mot alle vestlandsdialekts-fordommer åpnet hun BHCF-konserten sin med «Du er min vinter». Og med en gang har hun hele rommets ubestridte oppmerksomhet. Lyskasterne legger seg rundt det blonde hodet som en glorie, og gjør den magiske stemningen vanskelig å fornekte. (mer…)