Jeg ble først oppmerksom på Kråkesølv for kanskje ett og et halvt år siden, ved å nærmest slumpe innom deres MySpace-side, som da inneholdt tre låter. Disse tre låtene, «Hjørnebrikke», «Blåe øya» og «Hell litervis med sand på timeglasset» ble i fjor gitt ut på en selvtitulert EP man enkelt, lovlig og helt gratis kan laste ned her. I en tid hvor det har blitt greit å synge på morsmål igjen, kommer Kråkesølv og hever lista ganske mange hakk, med et tispors album. Kanskje er det litt vanskeligere å synge på norsk, det kan være ganske lett å tråkke i den rustne bjørnesaksa som er klisjéene med stor K. Jeg synes Kråkesølv unngår fella på en tidvis elegant måte, det blir aldri pinlig og for masse hjertesmerte.

«Hjørnebrikke» var den aller første låten jeg hørte med Kråkesølv. Vokalist Katarina Efstathiou (som spilte i Sinnssyk Ugle sammen med Kråkesølv-gitarist Kristoffer Unstad for noen år siden, nå spiller hun i bandet Laura) har en skjør og ærlig stemme, det er litt sårt, og man føler man får en liten sniktitt inn i en eller annen form for vanskeligstilt teenage love affair, og plutselig er man litt på tuppa igjen, 19 år og med en kjæreste som blir igjen i byen mens en selv drar på folkehøgskole/følehøgpule. Eller hva-har-du.

Jeg liker lagene med gitarer som ligger oppå hverandre, som aldri spiller de samme tingene. De lager et sånt fint og intrikat lappeteppe, gitaristene Kristoffer Unstad og Fredrik Olsen. Bassist Petter Unstad veksler fint mellom det å være støtte for gitarene sammen med trommeslager Thomas Litangen, noen ganger ekspressiv og full av fuzz, men han nærmer seg også enkelte av låtene nærmest som en gitarist, med melodiske og fine partier. Eksempelvis på «Privat regn», som er litt av en thrasher. Minner meg om noe som Motorpsycho kunne ha gitt ut på en EP som forsvant inn i obskuritet i tiden rundt utgivelsen av deres «Blissard». Om man har fulgt med litt (eller er flink til å bruke Google), fremstår jo låten som noe av en hommage til den danske kunstneren Jeppe Hein. Selvsagt uten at det blir alt for tydelig (jeg måtte jo bruke Google). I det hele tatt er Kråkesølv flinke til å veksle mellom rolige og snille pop-partier og mer støyete saker, f.eks på «Skredder», som starter ballet og som kanskje er platas sterkeste låt, en skikkelig slow builder. «Hell litervis med sand på timeglasset» er en av låtene som har vært i min bevissthet en stund nå, og jeg syntes den var litt sånn traurig i begynnelsen, men etter hvert har den vokst på meg, altså, jeg må innrømme det. Og jeg har alltid ment at de låtene/albumene man ikke liker noe særlig i begynnelsen, men som vekker noe underbevisst i en, en slags sult etter en gitt stemning eller en melodi eller noe sånt, er de albumene man ender opp med å løpe inn i flammene for å redde når Deres hus og hoteller brenner. På låter som «Vågøyvannet rundt», «Kalde føtter» og tittelsporet har de fått med seg strykere. Førstnevnte fungerer som et sørgmodig hvileskjær, med en tekst som tilsynelatende handler om løping rundt et vann, men så blir man med ett ganske usikkert om den kan handle om noe så «enkelt» som forbedring av kondisjon i kombinasjon med naturopplevelser.

Tekstene byr titt og ofte på gullkorn man tar seg i å grunne over en stund («Vi ligg og surne i gammel lake», «kan’ke vi kall’ en spade for en spade/grav opp no’n gamle synda og si ’ha det’» og «det e’ kaldt og alt e’ over over alt» ), sånn sett er det tydelig at kvartetten har et god teft for tekstskriving i tillegg til det å skrive gode poplåter, et helhetsinntrykk som har en sånn modenhet ved seg, bodøguttenes unge alder til tross. Eller kanskje er det ikke modenhet, men et utslag av total frihet, kreativitet og bitte litt låning fra andre band, men det er jo lov. Tekstene er fine, men man føler vel kanskje av og til at man ikke slipper helt inn, at man aldri kan forstå helt og holdent hva de handler om. De har ofte lokale referanser, noe som er en udelt positiv ting. Tekstene til Kråkesølv er nok en nøkkel som passer i mange dører, og om det er en bra ting, får man avgjøre selv.

Alt i alt er dette et imponerende debutalbum fra et ungt band som ikke har eksistert så alt for lenge, og jeg gleder meg til neste utgivelse kommer. Det er tilsynelatende ingen spor etter usikkerhet knyttet til deres egen kompetanse eller uttrykk, og det er tydelig at det fire, ganske så lysende låtskriverintellekter som sitter nedi Bodø. All ære til dem.

Lørdag sjuende november (altså førstkommende lørdag) er det slippfest for «Trådnøsting» på Sinus i Bodø. Dørene åpner klokken 21.00, og som support for kveldens helter kan man høre The Pink Duo, bestående av Frida Børli Solaker og Charlotte Wiik. Inngangen er på hyggelige femti spenn, og det ligger an til å bli en knallkveld for de som befinner seg i Bodø og Sinus.

«Trådnøsting» er å finne i din nærmeste platebutikk mandag niende november, altså førstkommende mandag.

Om du ikke bor i Bodø, men har likevel lyst til å få med deg signingsferden til Kråkesølv, kan følgende info være verdt å få med seg: Torsdag tolvte november spiller de på Mono i Oslo. Fredag den trettende (bank i bordet) og lørdag den fjortende spiller de på henholdsvis Blæst i Trondheim og Røkeriet USF i Bergen (sammen med The New Wine). Så tar de en liten pause før de tar for seg Bibelbeltet ved å spille i Kristiansand på Charlies Bar tjuesjette november, og så avslutter de hele greia med å spille to konserter i Stavanger tjuesjuende og tjueåttende november, på henholdsvis Metropolis og Martinique.

Tekst: Ola Vikås.

Facebook comments:

KATEGORIER

OMTALE: KRÅKESØLV.

Liker du denne artikkelen?