Vi sitter godt tilbakelent i hver vår sofa, plassert ved det store vinduet ut mot regnværet i gaten, min venn Sancho og jeg. Siden vi kom for noen timer siden, har vi ikke gjort stort annet enn å slurpe i oss småøl, prata dritt om vær, damer og vind, og hørt på ironisk, tysk 70-talls instrumentalorgelmusikk. Vi er vel det man på godt nordnorsk kan kalle ”flirfull”. Verdensteatret, eller ”Finkulturens Høyborg i Nordbyen” som enkelte lokale amatørstandupkomikere ynder å kalle plassen, har blitt et fast minglested for Tromsøs mediefolk og kulturarbeidere. Her kommer de for å drikke sivilisert – altså det stikk motsatte av hva vi er her for å gjøre.

Om nøyaktig fem timer kommer jeg faktisk til å befinne meg på nachspiel i en vilt fremmed bygård, omtrent 5 etasjer over bakken hvor jeg står på et tak og forsøker å pisse ned i takrenna, drita full, fly forbanna og med midnattssola brennende i nakken. Kun tilfeldigheter gjør at jeg ikke faller ned og knuses i bakken under meg, noe jeg gjenopplever i hodet et halvt døgn etter mens det går et kaldt gufs nedover ryggen. Jeg spyr litt lysebrunt gulp (bare væske) opp i en av skorsteinene og gjør et ikke fullt så elegant sprang som treffer gulvet verandaens plankegulv med det samme kneet jeg smelte i gulvet på Verdensteatret rett før stengetid. Jeg banner høyt av smerte, men ler når en kombinasjon av fandenivoldskhet og det nesten litt håpløst komiske i situasjonen streifer tankerekken. Bare et sekund. Festen er over, og de sure, slitsomme hurpene har dratt hjem.

Klokken nærmer seg derimot midnatt på Verdensteatret nå, og stemningen er varm og fin. Orgelkavalkaden har blitt byttet ut med en DJ med forkjærlighet for 80-tallet og ostete synthpop. En eldre gladhomo har slått seg ned ved bordet vårt, og legger på ingen måte skjul på at han vil ha Sancho med seg hjem når byen en gang stenger. Sancho og gladhomsen finner tonen ganske godt og sitter og ler og prater. Mest latter egentlig. Et og annet ord kommer kanskje her og der, men stort sett er det bare hyeneaktig spritlatter, hosting og lårklapsing. Den selektive hørselen velger å aktivere seg, og jeg ser i et tilnærmet hallusinerende øyeblikk, idet lyden forsvinner, ikke for meg ansiktene deres lenger, bare to enorme gap plassert midt på de spritrosa hodene deres hvor latter strømmer ut. Jeg føler det kanskje er på tide å trekke litt luft i duskregnet.

Om tre timers tid vil en vilt fremmed dame skjelle meg ut på nachspielet. Sjansen for at jeg har truffet henne før en gang i tiden er der, men i det øyeblikket vil jeg ikke ha en sjanse i helvete til å kjenne henne igjen. Hun har med seg to sure venninner og de sitter sammen i en sofa i leiligheten som en trehodet nachspieldrage og skyter verbale, alkoholdunstende flammer etter meg hver gang jeg passerer, altså sjeldnere og sjeldnere etter hvert. Jeg kommer ikke til å ha en anelse over hvor lenge hun har holdt på eller hva hun egentlig smeller etter, siden den selektive hørselen slo inn for ganske lenge siden, på Verdensteatret, godt over tre timer tidligere. Jeg har vel kanskje sagt eller gjort noe kjipt der, da? Hvem bryr seg egentlig, jeg vil heller velge å fokusere på å klemme vinen ut fra den snart tomme kartongen. Ballongtrikset. Regnskyene forsvinner, og jeg går ut på verandaen for å ta en røyk mens solen begynner å titte frem mellom skyene.

I det jeg kommer tilbake inn på Verdensteatret etter lufteturen, kjenner jeg noe klype meg ubehagelig hardt over kragebeinet. Noen vil ha kontakt. En mager skikkelse ved et av bordene lengst ved døren står og svaier. Han løfter den ene fingeren som om han skal til å si noe et øyeblikk, men snøfter og senker hodet igjen med et kraftig rykk for å skrive ferdig tekstmeldingen han antageligvis har holdt på med en liten stund. Han er akkurat så dritings at han lukker det ene øyet for å sikte seg inn på hva han skriver, noe han om cirka tolv timer antageligvis kommer til å angre på at han klarte.

– Vent litt, bjeffer han til meg på skingrende bergensk idet jeg er i ferd med å gå videre. Han ville fortelle meg noe. Han holder meg godt fast i klypa og puster tungt gjennom nesa. Kroppsspråket hans minner litt om en marionett ute av kontroll, men han finner balansen, og klarer omsider å myse begge øya i riktig retning nok til å fokusere på meg.

– Eg vet kem du e, sier han etter litt stotring, nå hakket hvassere.

– Det e du som skriver utelivsanmeldelser for Grus. Han dusjer ansiktet mitt i spytt når han snakker, mens han hele tiden tørker seg over barten med de små, hornete fingra sine. Han refokuserer blikket og ser meg nesten rett i øynene.

– Reportasjene dine va mykkje bedre før, skarrer bergenseren og klyper ekstra hardt til. Jeg fjerner kloa hans.

– Jo takk, svarer jeg. Men det er vel ikke akkurat reportasjer. Det er en gonzo. Mest bare bambus og løgn, egentlig. Men det hender jeg fletter inn hendelser fra virkeligheten.

Han setter hodet litt på skeive og ser på meg med innstuderende, spisse øyne.

– Ja, hvordan kan den gjøres bedre da, spør jeg han.

– Den eneste morsomme reportasjen din var den fra Rogers, fordi den i det minste hadde et snev av humoristiske karakterer, freser han med høneaktige hodebevegelser og mumler et eller annet om dårlig vokabular. Den hissige, fulle bergenseren snøfter og tørker seg over barten igjen. Han ser litt stolt ut over leksa han har gitt meg. Jeg tar han i hånda og lover å skrive noe med et snev av humor neste gang. I forvirringen stopper jeg opp et øyeblikk, men finner tråden igjen. Jeg går til baren.

Om en time kommer Verdensteatret til å stenge. Da går jeg ut sammen med de andre, der mange er i full sving med nachspielplanlegging. Det småregner fremdeles, men uteserveringen har vært i bruk hele kvelden. Dørvakta prøver å nappe glassene ut av hendene på de tregeste og hinter ikke bare lenger om at folk burde stikke. Stemningen er fremdeles hysterisk god, også på utsiden, og rett borti gata kommer Sancho snublende tilbake fra synderunden i sørbyen, klar for nach. Vi løper mot hverandre for å gi hverandre en god klem, akkurat slik overstadige kompiser noen ganger gjør, men innser ikke før under fallet at vi begge er for dritings til å ta imot, og smeller ned i brosteinen. Selvfølgelig med kneet først. Vi river like gjerne med oss sperretauet og et par bord i samme slengen, og blir til slutt liggende å kave som tangsprell i ølsølet. Dørvakta rister oppgitt på hodet etter opptrinnet, og etter litt raving på utsiden blir vi enige om å gå. En svær gjeng setter stødig kurs mot videre festing. En av jentene er dritsur. Jeg driter i det.

Den siste timen. Sancho stikker for å sjekke ut Blå Rock, jeg blir igjen. Verdensteatret er strengt tatt ikke et utested som ble laget for å ha et dansegulv. Det har vel bare blitt et. Kafeen som serverer cappuccino og croissanter på dagtid har ved et trylleslag blitt en slagmark der ellers så stillferdige journalister, filmklubbentusiaster, språkstudenter, jurister, leger, småbarnsmødre, filmprodusenter, skuespillere, kunstkuratorer og kulturministere samles til vill krigsdans. Jeg forstår ingenting, men blir umiddelbart sugd inn i galskapen. Minuttene forsvinner raskt, men jeg klarer med godt utviklete ninja-skills å rekke baren ett minutt før stengetid. En vodka rett i nøtta, nummer to med inn i striden. Jeg sklir som en surfer rett inn mot kjernen, mister balansen og planter svært treffsikkert det ene kneet i steingulvet. Jeg klarer derimot, rutinert, å berge drinken og snedig kamuflere fallet som et dansesteg. Jeg tror det funket. Jeg står på kne og vaier med armene rett opp til værs som et enmanns MGP-vorspiel, og ser etter all sannsynlighet fullstendig idiotisk ut. Men jeg smiler, på kne her i øltåka, mens rommet rundt meg pulserer. Jeg tenker over dette øyeblikket. Det kan virke meningsløst. Snart stenger det, vi vil dra på nachspiel og neste dag er det lørdag og ny runde. Neste helg er det rett på fredag. Deretter kommer lørdag. Flere nachspiel. Siste øl i baren rett før stengetid som første prioritet resten av livet, som ikke lenger et liv, men en parodi av et. Festival hver dag. Ynkelig. Jeg driter i det. Det eneste jeg vet er at i nøyaktig dette øyeblikket, er jeg lykkelig.

Tagget: VT kulturelite tromsø

Facebook comments:

KATEGORIER

NIKO RODRIQUES – SISTE AKT

Liker du denne artikkelen?