OMTALE: MOTORPSYCHO

Publisert den 20.01.2010 av Olavikas i Plater

Motorpsycho

«Heavy metal fruit»

Rune Grammofon (2010)

GGG

Når jeg sitter her og skal evaluere Motorpsychos seneste ytring, «Heavy metal fruit», er det med en følelse av å være inhabil. Motorpsycho har fulgt meg siden tolv-trettenårsalderen, og en stund var jeg nok en av disse hard core Motorpsycho-fansa. En fan boy, om du vil, autistisk opptatt av bandet og innmari fintfølende for kritikk, som jo ikke gjaldt meg en gang, men to trøndere og en nordlending.

Da «Little lucid moments» kom, var jeg så i lykkerus at jeg tro jeg så meg blind på hele albumet. Jeg husker at det ble hauset opp enormt her i GRUS, men at albumet i ettertid har mistet svært mye av sin påståtte storhet. Alt virket nemlig som det var på stell igjen, atter en gang, de hadde fått ny og spennende trommis i Kenneth Kapstad, og de gikk nye veier, med lengre låter, og, trodde jeg, tyngre lydbilde. Så kom fjorårets «Child in future», men det fikk jeg aldri hørt, siden det utelukkende kom ut på vinyl, og en god vinylspiller har jeg ikke, og da kan det være det samme, tenkte jeg da. Allerede her vil nok noen mene at min ståltro på bandet begynner å ruste.

Nytt for dette albumet er at de har fått inn en ny produsent, Kåre Chr. Vestrheim (som også spiller tangenter på plata), kjent for lydskruing for bl.a Shining og Odd Nordstoga. En allsidig og flink produsent, i mine øyne. I tillegg til Vestrheim bak spakene og på tangenter, har de fått med seg Mathias Eick (Jaga Jazzist) på trompet på ett(?) spor og Hanne Hukkelberg, en av de mest fremtredende norske vokalistene og låtskriverne i de siste årene. Plata rommer seks låter, og når hele affæren tikker inn på én time og to minutter, sier det seg selv at de fleste låtene er ganske episke affærer, i alle fall hva lengde angår.

Første låt ut, «Starhammer» starter friskt (etter over ett minutt med øredøvende stillhet, riktignok), og de er ikke snauere enn at de kliner til med en ordentlig hårdrockare med mellotron, og man må vel være født under en stein og oppfostret på lerketunger i aspik om man ikke klarer å høre inspirasjonen fra King Crimson. Etter denne King Crimson-delen følger Hans Magnus Ryan på med en nokså minimalistisk og stillfaren solo, og låta bygges opp og ned på ekte Motorpsycho-vis, og jeg synes kanskje fokuspunktet mistes i løpet av disse partiene, før de går tilbake til temaet i begynnelsen.

På låta «X-3 (Knuckleheads in space)/ The getaway special», en slags Deep Purple-pastisj med gospelrefreng ála Primal Screams «Movin’ on up» (her generaliserer jeg selvsagt grovt, det skjer jo masse annet i låta, også). Låta utvikles etter hvert til en slags kakofonisk collage av alle elementene som til da har blitt brukt, før dette avløses av solopartier for gitar og trompet. Platas korteste låt, «Close your eyes», synes jeg speiler tendensene fra «It’s a love cult» (2002): Sår vokal fra Bent Sæther, rolig pianospill og dempede lydtepper i bakgrunnen.

«W. B. A. T.» høres litt ut som Miles Davis fra tidlig syttitall, minus grell rhodes, og tidvis minner det om Elephant 9. Etter hvert går syrejazzjammingen over i mer bluesaktige partier, men felles for de fleste «tyngre» riffene på plata er at de blir for like (og kjedelige), og dermed klarer man ikke å skjelne dem fra hverandre eller engasjere seg i dem.

Siste spor ut, den drøyt tjue minutter lange suiten «Gullible’s Travails», er delt inn i fire deler: Hvor de starter hardt og høyt, tar den helt ned, bygger den opp med en solodel og avslutter med å sette alle kluter til, inkludert mellotron skrudd til elleve.

Dessverre synes jeg vokalen til Hukkelberg blir pakket litt for godt inn i lydteppet, med unntak av det fantastisk partiet (muligens «part II: The elementhaler») drøyt seks minutter ut i sistesporet, hvor hun duetterer med Hans Magnus Ryan. Bare det lille verset hun synger alene synes jeg er helt utrolig flott. Når man er så heldig å få med Hanne Hukkelberg på plata si, synes jeg man bør bruke henne litt mer aktivt, såpass nyskapende og spennende er hun, nemlig. Men-men, det er jo ikke hennes album, heller.

«Heavy metal fruit» følger i stor grad formelen til «Little lucid moments»; lange låter, soli og ellers mye jamming, lange utstrakte partier, og sakte oppbygging på ekte progrockvis. Hans Magnus Ryan ser ut til å ha fått stadig mer han skulle ha sagt når det kommer til vokal og låtskriving, og det synes jeg er en bra ting.

Noen sier at «Heavy metal fruit» er fullt på høyde med f. eks «Demon box» (1993) eller «Timothy’s monster» (1994), og der må jeg nok si meg dundrende uenig, altså. Motorpsycho er et band som i tillegg til å gjøre det bra i studio, også klarer å levere noen forrykende konserter når de har en god dag (og det har de ofte), og det virker nesten som det er det de har prøvd å fange på «Heavy metal fruit»: Det spontane og improviserte samspillet som er så til de grader fundert i her-og-nå-følelsen. Der er de uovertrufne, synes jeg, konsertmessig, men jeg klarer ikke helt å digge det på plate. Jeg er den første til å innrømme at jeg likte Motorpsycho aller best da de skrev låter, og ikke lange opus.

Gi meg gjerne lange låter, altså, men de må klare å engasjere meg og fange meg på ett eller annet vis, og det synes jeg store deler av «Heavy metal fruit» ikke klarer.

Tekst: Ola Vikås.