KATEGORIER
KongSverre på Circa, søndag 7/2.
Liker du denne artikkelen?
Det verste jeg vet er folk som ikke sier fra når det skjer morsomme ting. Jeg vokste opp på bygda, og det var helt essensielt at du fikk vite om det som skjedde, når det først var noe som skjedde, følerene var ute konstant. Sirkuset kom ikke til by’n så alt for ofte. Var man ikke veldig offensiv på blæsten, kom det deg for øret til slutt, likevel, men ofte for seint. I byen har man større muligheter, det skal godt gjøres å ikke finne noe som helst man kan finne på, tilogmed på søndager.
Men uansett, vi i GRUS har vel kanskje et slags ansvar, om vi skal si det sånn, vi prøver i alle fall å formidle til alle dere lesere der ute hva som skjer i Tromsø by, også på søndager. I helgen feilet vi grovt, og jeg kan godt ta på meg skylden for denne bommerten, jeg var ute og reiste og fikk egentlig ikke med meg (før det var for sent) det jeg har tenkt å vie litt digital spalteplass til nå: I går spilte den Beatservice-signerte elektronikaartisten KongSverre på Circa, fremfor ikke alt for mange fremmøtte, la oss si mellom tretti-førti sjeler, personalet medregnet.
KongSverre er ikke hans egentlig navn, i telefonkatalogen står han oppført som Thorstensen, Sverre og skal vi tro hans egen blogg, Kong Hvem, har han siden åttitallet vært lidenskapelig opptatt av og nysgjerrig på synther og de naturlige følgene av disse: Synthmusikk. Sjangeren er bredere enn das Autobahn og mer variert enn innholdet i en pose Twist, men KongSverre har det med å trekke inn litt av hvert i sine låter, og det liker vi. (Eller, det liker i alle fall jeg. )
KongSverre stilte opp med et firemannsterkt band (med kongen selv var de fem) på den lille scenen på utestedet, og det var litt rart at de hadde det så trangt der i hjørnet, mens vi kunne boltre oss, breie oss ut, så å si, og nyte musikken til det fulle, man fikk kjøpt øl og andre forfriskninger om man ville det, og det var nesten ikke kø i baren. Det er det som er så fint med i hovedsak synth-tuftede band, man trenger ikke stor plass til synthtrommer og synthbass, og dessuten tror jeg bandfolk blir mer samspilte når de må stå som sild i tønne, det blir tight både på den ene og den andre måten, interaksjon blir en nøye koreografert ballett som handler om å ikke dulte borti hverandre, og samtidig kommunisere og skape god musikk, spille pent på synth. Den eneste som derimot stod i fare for å få blemmer på fingra var gitarist (ikke synthgitar) Audun Beyer, som kjekt bebartet og med funkpirkingen inne dro bandet noe nærmere Talking Heads enn hva som kan høres på plate. Til tross for at bandet i så stor grad er avhengig av maskinenes pålitelighet og en futuristisk form for øye-hånd-koordinasjon, fremsto de som særdeles samspilte; til tider var det svært så rørende, og man ønsket at det var lørdag og at man kunne danse litt, og ikke frykte at man ble tatt for å være overstadig berusa og bli kastet ut av utestedet, for det var det siste jeg ville akkurat da, så jeg ble sittende og nippe til ølen min og bobbe med hodet. Kanskje skulle man vært litt mer drita. Da bryr man seg i alle fall ikke om hva andre synes.
KongSverres hittil tre utgitte album,«Natur» (2004), «Jazzelektro» (2007) og fjorårets «Fugl» har blitt hyppig spilt her på kontoret, så gårsdagens sett på Circa fremstod for i alle fall meg som den reneste hitparade, lik markjordbær på strå, et perlekjede eller en annen snor hvor kvalitativt gode ting kommer etter hverandre. Han startet friskt med tittelkuttet fra fjorårets plate og fortsatte med tolv mer eller mindre klassiske, og svært dansbare synthpoplåter, altså til tross for at få danset på det flislagte og søndagstomme gulvet på Circa, trivelig ambiens i lokalet til tross. Innimellom låtene spedde han på den allerede breddfulle bøtten med god stemning med småprat om hva låtene handlet om, halvveiskommunikasjon med publikum («Dere ler på feil sted, men jeg kan forsikre dere om at alt jeg synger om er ektefølt!») og morsomme anekdoter. KongSverre tar gjerne for seg de nære ting og hverdagsbetraktninger fra sitt ståsted bak Korg-en, f. eks om kona si («Når hun» og «Gæærn»), om å ønske at man var noe helt annet i livet, eller i det minste et annet sted («Fugl» og «Africa»), om at vi alle er forskjellige, både innvendig og utenvendig («Ich höre Schönberg») og det nærmeste de har kommet hits, «Liker du å gå i gatene» og «Synge mens vi slår», sistnevnte i et morsomt forhold til multimediafantasten Todd Rungrens noe enerverende «Bang the drum all day». Alt i alt en flott konsert, og flott tiltak av bookingansvarlig Øyvind Sjøvoll, bare synd det var så få folk til stede, men det er jo ikke KongSverres feil.
Sverre Thorstensen: Vokal (tidvis vocodermarinert), synther (jeg telte to) og Rhodes.
Bård Romstad: Synth.
Hedda Fredly: Bassynth og vokal (hun spilte, sang, danset og digget så fint. Multitasking 4 ever!).
Erik Holm: Synthtrommer (fra ’84, ble det sagt).
Audun Beyer: Gitar og vokal.
Settliste:
«Fugl»
«Africa»
«Når hun»
«Gæærn»
«Lyder»
«Friteatergruppa di»
«Ich höre Schönberg»
«Jazz / electro»
«Mr. Restart Wind»
«Synge mens vi slår»
«Liker du å gå i gatene»
«Please do not disturb»
Encore: «Vakker melodi»
Tekst: Ola Vikås. Video: Daniel Andersson.
Facebook comments: