Varg Vikernes, ja. Om man er i stand til å legge drap, kirkebrann, fengselsstraff og mildt sagt brun ideologi til side, er det ikke til å stikke under en stol at han i sine velmaktsdager med Burzum lagde musikk som etter hvert har blitt en mal for klassisk, norsk svartmetall å regne.Plater som den selvtitulerte førsteplata fra 1992 (versjonen man får kjøpt i disse dager inkluderer også EP-en «Aske»), «Det som en gang var» (1993), «Hvis lyset tar oss» (1994) og «Filosofem» (1996) er for meg klassikere. Alle disse platene ble spilt inn i løpet av en eller to dager, på uspesifisert utstyr og knapt nok med noen som helst form for produksjon. Da Vikernes la trommesporet på «Ea, Lord of the depths» til førsteplata, hadde han knapt nok spilt trommer. Til tross for alt dette, som strider mot alle regler for moderne, kommersiell musikkproduksjon, var musikken helt upåklagelig. Denne nedvurderingen av produksjon og (til en viss grad) presisjon fanger også noe av svartmetallens ånd i seg; det skal være nekro.

Hans plater fra tiden i fengselet («Dauđi Baldrs» fra 1997 og «Hliđskjálf» fra 1999) er i stor grad komponert på cellevennlige synther av beskjeden størrelse, og jeg synes nok at musikken er deretter. Vikernes har ofte inkludert spor på frimannsalbumene av en viss ambient karakter, men på andre halvdel av nittitallet tok det altså helt av. I disse årene nærmet han seg nok stadig mer lyden til band som f. eks Dead Can Dance. Plater jeg ikke vil anbefale til andre enn spesielt interesserte.

Nå er han altså nok en gang en fri mann, og på småbruket nedi Telemark har han funnet inspirasjon til en ny plate. Plata skulle egentlig hete «Den hvite guden», men da det ble så jævla mye styr rundt dette, byttet han navn til «Belus», som visstnok er et annet navn på den norrøne guden Balder. Når det er sagt, er Vikernes over gjennomsnittet opptatt av norrøn mytologi og historie fra samme periode, noe som har innvirkning på låttitlene og tekstene på denne plata. Går litt over hodet på meg, i alle fall, så jeg velger å ta utgangspunkt i selve musikken. Coveret var også en overraskelse, jeg hadde kanskje forventet meg den klassiske Burzum-fonten og noe Kittelsen-greier, men i stedet får vi altså servert et bilde av skogen (som i seg selv passer fint), påført en i overkant barokk og Opeth-aktig font. Ikke det kuleste metallcoveret vi kommer til å få se i 2010. Jeg bare sier det.

Etter et introduksjonsspor som bare består av hammerslag(?), åpner Vikernes friskt med «Belus’ Doed» [sic], en låt som viser slektskap til andre Burzum-låter, som f. eks «Jesu død» fra «Filosofem». Så langt, så godt, i alle fall. De lengre låtene «Glemselens Elv» og «Kaimadalthas’ Nedstigning» er kanskje de mest utfordrende låtene, med opptil flere riff involvert og spoken word-sampling, men jeg synes at det funker fint. Det blir aldri i overkant for mye. Så kommer den litt pussige «Sverddans», en thrashfuglspeedfisk midt oppi et jevnt over godt album. «Morgenroede» er hittil mitt personlige favorittspor: Vikernes har det med å lage tette lydbilder med noen ganger dissonerende harmonier og atonale gitarriff. Denne tettheten i lydbildet synes jeg er typisk for tidlig svartmetall, f. eks på «Pure Holocaust»-plata til Immortal eller Emperors «In the nightside eclipse». Det blir nesten det samme som impresjonistene gjorde, de gjemte strukturene under lag på lag med harmonier, og dette skrur han til elleve på «Morgenroede».

Rent produksjonsmessig har Vikernes også fått med seg en rekke aktører. Ikke at det hørers i nevneverdig stor grad, foruten enkelte tilfeller av utilslørt bruk av trommemaskin, noe jeg ikke er verdens største fan av. Plata er tatt opp i Grieghallen i Bergen (hvor også hans første plater også ble tatt opp) og albumet er produsert av Vikernes i samarbeid med de ansatte ved etablissementet; Davide Bertolini og Eirik «Pytten» Hundvin, sistnevnte en nær legendarisk produsent i norsk svartmetalls historie.

Burzum begynte veldig, veldig bra. Fra midten av nittitallet og til i dag har det derimot ikke vært det helt store å skrive hjem om, men nå hadde mannen endelig fått tilgang til ordentlig utstyr, så forventningene var nok høye i forkant av denne plata. Nå gjør jo godeste Varg Vikernes et veldig stort poeng ut av å uttrykke hvor lite han bryr seg om hva andre mener. Jeg synes «Belus» fungerer som plate. Noen ting har forandret seg. Produksjon har kommet inn i bildet, men likevel er det ikke vanskelig å høre at det er Burzum, og det er jeg som fan av bandet glad for. Jeg hilser de nye tendensene velkommen.

Hadde han kommet med noe vikingmetallgreier hadde jeg blitt dritsur.

Tekst: Ola Vikås

Facebook comments:

KATEGORIER

BURZUM – «BELUS»

Liker du denne artikkelen?