VOLD I NORDISK SAMTIDSLITTERATUR

Publisert den 01.10.2009 av Ida i Litteratur, Tromsø

Stig Sæterbakken og Carl-Michael Edenborg var begge på Skansen onsdag 30.september i forbindelse med Ordkalotten:09. I samtale med Johan Schimanski diskuterte de vold i nordisk samtidslitteratur.

Hvis du ikke fikk med deg debatten, oppsummerer vi i GRUS den for deg her.

Aller først: Du lurer kanskje på hvem disse menneskene er? Johan Schimanski, kveldens vert og ordstyrer, er litteraturviter, og førsteamanuensis ved Institutt for allmenn litteraturvitenskap (IAL) ved Universitetet i Tromsø (UiTø). Han åpnet med å fortelle oss litt om Carl-Michael Edenborg og Stig Sæterbakken. Førstnevnte er idéhistoriker og representerer også forlaget Vertigo, et forlag som han forklarer at skal “presentere tekster på avgrunnens rand for lesere som ikke vil vende ryggen til vår katastrofale samtid”. Vertigo har blant annet gitt ut Stig Sæterbakkens Usynlige hender på svensk. Sæterbakken er et kjent navn i norsk samtidslitteratur med bøker som diktsamlingen Flytende paraplyer og S-trilogien.

Fredelig voldshunger

Schimanski åpner med å definere temaet for diskusjonen, og legger opp til en veldig fri diskusjon når han sier at samtiden på mange måter kan sees som de siste to tusen år, og at norden er verden. Han snakker imidlertid mer spesifikt om Skandinavia og norden når han stiller sitt første spørsmål, rettet til idéhistorikeren Edenborg. Skandinavia har rykte på seg for å være svært fredelig. Edenborg blir spurt om hvorvidt dette egentlig stemmer. – Statistisk sett, forklarer han, – Ja, det stemmer. I alle fall de siste 200 årene. Det eksisterer en idé, spesielt i U.S.A., om at Sverige skal være det landet med flest selvmord. Dette er en myte. De landene som topper selvmordsstatistikken er Japan, Ungarn og til en viss grad Finland, sier han. – Sverige er et av de fredeligste landene som fins, statistisk sett. Der har det ikke vært krig på 200 år. Det døde ingen svensker under andre verdenskrig, sier han, med trykk på hvert ord i den siste setningen. Her snakker han selvsagt om fysisk og kroppslig vold, men vold er et begrep som kan forstås på flere plan, noe panelet kommer godt inn på iløpet av debatten. Schimanski gir ordet videre til Sæterbakken og spør ham om vi er mer blodtørstige her i nord, til tross for vårt fredelige samfunn. – Jeg kan jo åpne med et ordtak, sier Sæterbakken. – “Jo vakrere landskap, desto verre folk,”. Kanskje vi i vårt fredelige samfunn har et behov for å fantasere om volden som ikke finner sted? Sæterbakken selv er sjokkert over dagens mest populære samtidslitteratur: krimsjangeren. – I krim mesker de seg i bestialitet, uten at man reagerer moralsk på det, fordi det er pakket inn i underholdning. I mer seriøs litteratur blir vold noe mer problematisk og noe folk reagerer på. Det er jo merkelig. Det burde vært omvendt, reflekterer han. Han mener at krimmens grenseløse popularitet har noe med at leseren i stor grad befinner seg på trygg grunn. Ondskapen er på avstand, den befinner seg “der borte”, og konfronterer ikke leseren som sådan. – Dette er en utrolig umoralsk måte å tematisere moral og ondskap på, sier han. – Litteraturen blir først da interessant når den bringer ondskapen tettere innpå leseren og får ham eller henne til å forholde seg til ondskapen og tenke nye tanker.

Ekstrem vold selger – hvorfor?

– Vi lever altså i et fredelig samfunn der volden befinner seg i fiksjonen, oppsummerer Schimanski, – Men denne kriminologiske statistikken i de nordiske landene er vel i stor grad grunnet sterk statlig kontroll? På mange måter kan man si at staten har voldsmonopol, reflekterer han, og lurer på hvorvidt man kan påstå at det er litteraturens oppgave å avsløre denne formen for statlig vold. Diskusjonen går dog videre omkring dette med krimlitteraturen. – Tendensen er nok heller det motsatte. For å tjene penger og oppnå suksess i litteraturen, handler det dessverre i stor grad om å skildre ekstrem vold, konstaterer Edenborg. – Ja, bryter Sæterbakken inn, – Vemmelig grafisk vold er jo faktisk den mest lettselgende litteraturen i dag. Edenborg reflekterer over hvorvidt tanken bak er viktig her, og bruker Sæterbakken som eksempel. – Hans tekster gjør vondt. Han får meg ofte til å grine, den jævelen. Men Stig erkjenner at han gjør en ond handling når han skriver disse tekstene, og det må jo også sies at leseren søker denne opplevelsen, som et slags masochistisk ønske om å bli bundet av teksten. Krimforfatterne er på mange måter hykleriske når de påstår at de ikke gjør noe vondt eller umoralsk i sine bøker, samtidig som de fråtser i grafisk vold, hevder Edenborg. Schimanski bringer nye påstander inn i diskusjonen. – Mange vil hevde at vi lever med smerte hele tiden, men dekker over det. Eller at verden oppleves så uvirkelig at folk søker vold fordi det som gjør vondt er det eneste som oppleves som virkelig. Edenborg konstaterer at denne voldshungeren i alle fall ikke er noe nytt, og eksemplifiserer med både Njåls saga og de greske tragediene. – Allerede Aristoteles undret seg over hvorfor folk ønsket å se tragedier, som Ødipus. Han mente det handlet om katarsis, et ord som ofte oversettes med ‘renselse’, men som etymologisk sett også kan bety ‘nytelse’, forklarer han. – Og det er vel mye det det handler om også i dag: Å nyte andres lidelse og kanskje det faktum at man ikke lider selv. Sæterbakken skyter inn at lidelse og renselse langt ifra ekskluderer nytelse. – Å lese og å skrive kan på mange måter ses på som selvskading, sier han. – De som driver med selvskading oppsøker smerte som en form for kontakt med virkeligheten, for å kjenne at de lever eller for å døyve en eksisterende smerte. Han mener leseropplevelsen kan sammenlignes med dette. Edenborg går ennå lengre, og hevder at det som driver forfatteren når han skriver er et dypt hat mot universet, et ønske om å ødelegge kosmos. – Leseren kjenner dette og kan føle en link til forfatteren gjennom denne følelsen i teksten. Sæterbakken reflekterer med ironisk distanse over hvordan dette er noe han bare skulle ha innrømmet for lenge siden. – I intervjuer forsøker jeg alltid å være konstruktiv. Jeg kan si at jeg i mine bøker utforsker menneskets mørke sider, men jeg legger gjerne til noe om at man kan ta lærdom av dette og bli bedre mennesker, sier han smilende, – Jeg føler jo at jeg må si det. Men fra nå av skal jeg slutte å forsøke å legitimere tekstene mine. Jeg er selvfølgelig ute etter å ødelegge kosmos, selvfølgelig er jeg det.

Vold i familien.

Fra universet, tilbake til verden, sier Schimanski, og tar ordet igjen. – Staten representerer en potensiell vold, med sine soldater og politistyrker. Familien kan på mange måter betraktes som en stat i staten. Før i tiden hadde familieoverhodet, i følge loven, rett til å utøve vold mot de andre familiemedlemmene. Familieoverhodene var jo også ofte menn, en annen fellesnevner som går igjen når man diskuterer vold.

Sæterbakken blir øyeblikkelig engasjert. – Det er jo paradoksalt, sier han, at nå i disse valgtider går KrF ut med familien som svaret på alt. Familien er jo en av de arenaene der aller mest vold skjer. Men dette er en skjult arena der volden forties, sier han. – Litteraturen kan her være viktig. Etter Fritzl-skandalen hørte man sjokkerte “Hvordan kunne dette skje?” og “Hvordan er dette mulig?” fra alle kanter. Personlig var jeg ikke overrasket i det hele tatt. I Østerikes litteratur finner man flere eksempler på lignende situasjoner, langt tilbake i tid, fortsetter han, og nevner noen. – Gjennom fantasiens kraft har litteraturen allerede beskrevet dette ekstreme. Ved hjelp av grenseløs fantasi kan litteraturen fortelle oss noe, ikke bare om hva som har skjedd tidligere og hva som skjer i vår aktuelle samtid, men også om hva som kan komme til å skje.

Menn og vold

Edenborg nikker i enighet, og griper tak i Schimanskis andre resonnement. – Voldsutøveren er ofte menn, sier han. – Men vold skjer også oftere mellom to menn, enn mellom to kvinner, eller mellom mann og kvinne. Det er faktisk mer risikabelt for unggutter å gå ut i Stockholm en sen kveld enn det er for jenter. Her mener Edenborg at Sæterbakkens bøker er relevante. – Stigs bøker handler alltid om menn, men menn som skiller seg fra samfunnets sosiale bilde av hva en mann skal og bør være. Her møter vi menn som er forvirrede, mislykkede og svake. Slik er ikke litteraturen bare et barometer for de faktiske forholdene i vår samtid, reflekterer han. – Den er også en profetisk arena der man som forfatter kan eksperimentere med sosiale roller, og være med på å relativisere fantasien om mannlighet, det ortodokse bildet av mannen.

Sensur er vold utøvd av staten

Panelet tror ikke nødvendigvis at man blir voldelig av å lese litteratur om vold. Edenborg reflekterer omkring generasjonskifte og at de eldre alltid har hatt noe å frykte: – På 50-tallet var det tegneserier, på 60-tallet var det rockemusikk, på 80-tallet kom film på video, og ungdommen kunne se vold uklippet på sin egen TV. Videre på 90-tallet kom ting som rap og hiphop, for ikke å glemme voldelige dataspill! Sæterbakken bryter inn: – Neste generasjons foreldre kommer til å sitte der og fortvile over hva-enn-det er som da gjør ungdommen voldelig: “Kan du ikke bruke tiden din på noe mer ordentlig” vil de si. “Kan du ikke spille et voldelig dataspill, i det minste?” Videre reflekterer han over sin egen oppvekst, da han var hektet på Skrekkmagasinet, et magasin med voldelige tegneseriehistorier som ble så fryktet av den eldre generasjonen at den fikk stempelet “For voksne” på forsiden. Schimanski tar ordet og kommer igjen inn på dette med statlig kontroll, denne gangen med mer suksess. – Kan litteraturen kalles et voldsoffer?, spør han. – Kan den sies å være et offer for statens sensurvold? Sæterbakken svarer: – Her kommer vi igjen inn på det jeg snakket om når det gjelder underholdning. Der volden er på alvor, vil folk sensurere, men såkalt Hollywood-vold, vold pakket inn i underholdning, passerer glatt, sier han frustrert. – Det er jo den ureflekterte volden som helt klart er farligst, den som vi bare aksepterer uten å tenke over det. Mens den ubønnhørlige volden som konfronterer leseren og oppfordrer til reaksjon, det er den volden som blir sensurert!

Markedets sensur

– Sverige sensurerer ikke litteratur lenger, sier Edenborg, – men vi kan snakke om ‘markedets sensur’. Bokdistributører, butikker, leverandører – alle sensurerer de med sitt vareutvalg, forklarer han. – Men markedets sensur er kompleks. Vi snakker om ei smal gruppe som har makta. I praksis er det hvite middelklassemenn i tredve-førtiåra som har flertallet av maktposisjonene i bokbransjen, forklarer han. – De kan dermed publisere bestialsk vold i gladpack, uten at det er noen å skylde på. Vi snakker om bøker der alt er sort-hvitt, vi-mot-dem, godt-mot-ondt. Det som faller utenfor disse rammene er ikke lett å finne på markedet. Sæterbakken bryter inn: – Mange mener at skillet mellom hva som er underholdning og hva som er kunst er uklart i vår samtid. Jeg er helt uenig. Personlig mener jeg at all underholdning er skadelig, mens kunst aldri er det, sier han. – Det er viktig med et klart skille her. Alt mulig blir akseptert under dekke av å være underholdning, mens kunsten ofte korrigeres og kritiseres. Imidlertid er det jo nettopp den uakseptable kunsten som kanoniseres, historisk sett.

Det onde i litteraturen

Schimanski oppsummerer: –Kan vi si at den dårlige litteraturen, underholdningslitteraturen, har en helt som er god som vi identifiserer oss med, en helt som til en viss grad kan bruke vold for å bekjempe de onde, som er ondskapsfulle og bruker vold ukritisk, mens vi i kunsten kanskje kan identifisere oss også med de onde? Han reflekterer over hvorvidt vi ved å lese god litteratur oppdager og kommer i kontakt med det onde i oss selv. Edenborg er enig. – Jeg kan selvfølgelig bare snakke for meg selv, men jeg ser tidvis de forferdeligste ting inne i hodet mitt. Når jeg da leser bøker av forfattere som for eksempel Henning Mankell, blir jeg fortalt at de onde tankene, de som har slike uhyggelige bilder i hodet sitt, det er psykopater, seriemordere og forbrytere. Det gir et signal om at de onde tankene tilhører de syke, som igjen fortjener straff, forklarer han. – Stig derimot, normaliserer de onde tankene i sine bøker. Han gjør det gjenkjennelig uten å sykeliggjøre personen som har disse tankene. Det tror jeg gir leseren en opplevelse av både lykke og lettelse.

Sæterbakken utdyper selv: – Jeg tror denne oppfatningen er i strid med det som mange definerer som litterær verdi, det som klassikerne ofte har, det at de omhandler det universelle og det allmenne. For meg er det motsatt. Det å lese er veldig personlig og privat. Leseropplevelsen varierer fra person til person, sier han. – Litteraturens aller viktigste funksjon tror jeg er å hjelpe leseren som menneske, til å forsone seg med seg selv. Vi er alle egentlig ensomme. Litteraturen kan gi oss et løft ut av ensomheten en stakket stund, og det har vi godt av. Edenborg skyter inn at leseropplevelsen her kan sammenlignes med Stockholmsyndromet: – Man får sympati med kidnapperen i en krisesituasjon, man finner et fellesskap i krisen. Litteraturen kan betraktes som en vold som rettes mot leseren for å stikke hull på det etablerte. Schimanski lurer på om det er slik at de som utsettes for vold får en lavere terskel for selv å utøve vold. Edenborg er uenig. Selv var han nemlig som syttenåring besatt av italiensk splatterfilm, blodige og voldsomme filmer, men han forklarer at han med tiden har blitt mye mer følsom for slike ting. Han opplever ikke å ha blitt blasert av den grafiske volden.

Å skrive om vold

– Forfattere skildrer vold på ulik måte i litteraturen, sier Schimanski. – Man kan beskrive volden i seg selv på grafisk vis, eler man kan beskrive alt rundt. Følgene av det hele, traumene. Begge deler kan vel sies å fenge leseren på ulike måter. Edenborg reflekterer over hvordan grafisk vold også kan frastøte, og rett og slett bli for mye, mens han opplever den litteraturen som skildrer forholdene rundt som mer fengende. Her dras Sæterbakkens Sauermugg frem som eksempel. Sæterbakken sier at boka på mange måter handler om en indre verden vrengt ut i en ytre surrealistisk verden, personifisert av en stemme so ikke klarer å holde noe skjult og ikke har noen kontroll over tankene. – Jeg forsøkte å få det til å være voldsomt uten å være voldelig og brutalt, og jeg håper det er en tekst som leseren vanskelig kan forsvare seg mot. Det skal være litt som å bli slått med en hammerg gjentatte ganger. Det handler om å slippe demonene fri. Her bryter Edenborg inn og sier at nettopp dette kan oppleves som befriende. Selv vil han også dra frem Usynlige hender, en roman der han mener at teksten på langsomt og kontrollert vis rammer leseren som et knyttneveslag i hjertet. Sæterbakken skyter inn et sitat av Beckett: – There’s nothing so funny as unhappiness. Og ingenting så naturlig, sier han. For han er det naturlig at situasjoner som Fritzl-saken skjer, nettopp fordi det fins i litteraturen. Det er allerede skrevet inn i vår historie. Edenborg bryter inn og sier at hver gang han ser en avisartikkel om mord eller drap, slår det ham hvor sjeldent det er: – Vi lever jo i en ubegripelig fredelig verden, sier han engasjert. – Det burde skje mord hele tiden, mennesker er jo gale. Og de går ut og drikker og møter andre gale mennesker. Det er jo egentlig ubegripelig at det ikke er flere mord i verden! – Ja, sier Sæterbakken, mens i de fredeligste lokalsamfunn i britiske tv-serier skjer det mord på mord midt oppe i idyllen!

En voldelig litteratur som bryter med konvensjoner

Schimanski annonserer at det er på tide med en pause i volden. Avslutningsvis spør han om de kan være enige om at den gode litteraturen på et vis må være voldelig, at den må krysse en grense: – Bør litteraturen være en vold mot våre konvensjoner? Edenborg reagerer på betegnelsen: – Jeg bruker vanligvis ikke begrepet “god litteratur”, men jeg tror at den seriøse litteraturen i alle fall erkjenner at den er voldsom, den hykler ikke, lyver ikke. Sæterbakken legger til at han selv stiller strenge moralske krav til litteraturen. – Jeg mener at litteraturen har en forpliktelse til å bringe det andre, det ukjente, så nært leseren at vi skjønner at det er oss selv. Det er ikke den andre, det er oss selv.

Tekst og foto: Ida Sagberg

Har du en mening?

Upassende kommentarer vil bli slettet.