KONG SVERRE – FUGL

Publisert den 26.11.2009 av Rikkelange i Plater

GGGGGG

Småpen synthpop fra Sverre.

Bak artistnavnet Kong Sverre skjuler det seg en mann ved navn Sverre Thorstensen, hvis musikksmak synes å være for evig meislet i stein grunnet hans tidlige investering av en 1979 Roland Jupiter 4, en av bautaene innenfor analoge synthesizere. Kong Sverre har gitt ut to plater tidligere på egen label, «Natur» (2004) og «Jazzelektro» (2007), og gir nå ut nytt album på Tromsø-labelen Beatservice.

Til grunn for Kong Sverres lyd ligger det altså utstrakt (og viderekommende) bruk av ostete synther (medregnet synthbass) og trommemaskin, vi snakker gammelmodig kall det vintage) synthpop av fineste merke.

Tekstene til Thorstensen kretser seg gjerne rundt de nære, hverdagslige ting, mellommenneskelige relasjoner og utelivsmessig urettferdighet, og tekstene hans har en viss less-is-more-estetikk som slår meg titt og ofte som ganske så genial, i alle fall med tanke på stemningene han klarer å formidle. Et eksempel på dette er mitt personlige favorittspor på plata, «Når hun»: En lavmælt, vakker og ikke så rent lite Super Mario-aktig hyllest til kvinnen, komplett dandert med Daft Punk-aktig solo, som brunsukkeret på din tantes Irish Coffee. De største gulvfyllerne på plata, om sånne finnes, kan nok sies å være låtene «Friteatergruppa di», «Mr. Restart wind», «Gæærn» og «Møkkete klær», de er i alle fall de med hissigst bass og med mest suggestive rytmer. Innimellom sniker han inn mer rolige og avbalanserte låter som «Lyder», og «Besøk», sistnevnte en slags buffer mellom to åpenbare danselåter, med fine synth-, kor- og gitarpartier. Det viser vel at Thorstensen har tenkt på plata som en helhet. Man skal lytte til helheten, og ikke bare danse til enkeltlåtene, selv om det også går fint an.

Da Kong Sverres to første album kom ut, trillet anmelderne firere til den store gullmedaljen. Jeg mener å ha lest et sted at dette var fordi de ikke ville gi alt for gode skussmål til noe som kunne vært ment ironisk. Nå har vel Kong Sverre bevist at dette ikke er tilfellet, i og med at dette er hans tredje fullengder, og denne gangen ikke selvutgitt. Jeg tar «Natur», «Jazzelektro» og nå «Fugl» for det de er: Sjarmerende og småpene plater jeg setter på når jeg vil bli gladere til sinns, men langt fra geniale eller nyskapende.

- Ola Vikås